Ukens «snakkis»:
Ljudmila Ulitskajas «Sonetsjka» er en nydelig russisk fortelling. Den var en hemmelighet her hjemme helt til i fjor.
Jorid Mathiassen
13.02.2007
http://www.bokogsamfunn.no/
Mitt første møte med Ljudmila Ulitskajas vesle fortelling «Sonetsjka» fant sted på bokmessen i Göteborg, der jeg kom over en svensk pocketutgave av den. Jeg leste og lot meg begeistre. Det forundret meg at ingen norske forlag hadde oppdaget denne nydelige lille russiske historien. Den forble en hemmelighet her hjemme helt til i fjor, da Bazar forlag ga den ut.
En som er minst like glad som meg for at «Sonetsjka» endelig fins på norsk, er hun som har oversatt den: Marit Bjerkeng.
- Den er mitt hjertebarn! sier hun, og bobler nesten over av entusiasme på telefonlinjen fra Alta, der hun underviser i russisk på Høgskolen i Finnmark.
Hun hadde snakket varmt om «Sonetsjka» til flere forlag, men blitt møtt med svar om at dette nok var for smalt.
- Jeg var faktisk inne på tanken på å gi ut boken selv, og snakket med flere som drev små forlag for å få råd. Men så kom det telefon fra Bazar forlag som spurte om jeg kunne tenke meg å oversette Ljudmila Ulitskaja. Det var jo dette jeg hadde drømt om, så jeg satte i gang med en gang, sier Marit Bjerkeng, som også har oversatt «Medea og hennes barn», som etter planen skal komme ut til høsten.
«Sonetsjka» er både morsom og trist, søt og litt rar. Den er realistisk samtidig som den er befriende fantasifull. Fra hun var sju til hun var tjuesju leste Sonetsjka uten stans. «Hun lot sin sjel gresse på den store russiske litteraturens vide enger», som det står et sted i fortellingen. Ifølge broren har hun lest så mye at rumpa hennes har tatt form av stolen og nesen ligner på en pære.
Sonetsjka tar bibliotekskolen og får jobb som bibliotekar. Det er på biblioteket hun treffer kunstnermannen hun skal komme til å gifte seg med: Robert Viktorovitsj; liten av vekst, spiss og mager og grålig i hud og hår. Når Sonetsjka blir gift, blir det slutt på lesingen, for det er stort sett hun som må forsørge den vesle familien. Ektemannen begynner på et stort kunstprosjekt som går ut på å male stilleben i hvitt, der han konstruerer sine kompliserte tanker om det hvites natur. Samtidig som han er utro og innleder et forhold til en ung jente.
Brått revner Sonetsjkas liv i alle sømmene, men hennes lykke er likevel at hun har evnen til å se lyst på livet. Og mens ektemannen etter noen år brått dør i sin elskerinnes favn, får Sonetsjka et langt liv. Når vi tar avskjed med henne, er hun blitt en tykk gammel kone med bart. Hun setter et par lette sveitsiske lesebriller på sin pæreformede nese og kaster seg på nytt hodestups inn i den russiske litteraturens sødmefylte dyp.
- Ljudmila Ulitskaja greier å fange og gjenfortelle livet i sovjettiden på en ny måte. Hun viser hvordan folk klarte å leve med en bakgrunn av sensur og undertrykkelse. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg i og med at jeg selv studerte russisk på 1970-tallet, forteller Marit Bjerkeng.
Boken «oppdaget» hun i den store bokhandelen Bokens Hus på Nevskij prospekt i St. Petersburg tidlig på 90-tallet.
- Jeg spurte en av damene i bokhandelen om hva hun ville anbefale meg av ny litteratur. "Du må lese denne", sa hun, og ga meg «Sonetsjka».
- Jeg leste, og ble så sjarmert! Da jeg lette etter anmeldelser og informasjon om forfatteren på internett, fant jeg fort ut at Ljudmila Ulitskaja både var en av de mest populære og kritikerroste forfatterne i Russland. Hun debuterte ganske sent, men er nå en sentral person i russisk kulturliv, sier Marit Bjerkeng.
Nå håper oversetteren at flere vil lese Ljudmila Ulitskaja og «Sonetsjka».
- Hvis hun bare hadde blitt bedre kjent, ville hun også hatt et større publikum i Norge også, tror Marit Bjerkeng.
Boken inneholder for øvrig også en forfatterpresentasjon av Ljudmila Ulitskaja, skrevet av Marit Bjerkeng, samt et intervju med forfatteren som har stått i en russisk nettavis.
